Jeg hadde vært ute på havet i noen timer da magen tydelig ga beskjed om at det var middagstid. Jeg fant meg ei lun vik og lempet grillutstyr og kjølebag på land. To feite svinekoteletter, tre middagspølser, hjemmelaget potetsalat og en iskald Ringnes. Solid forankring av grillen og forskriftsmessig mengde grillkull, sånn litt over halvfullt. Men hvor var tennvæsken? Jeg lette gjennom båten og samtlige poser og kasser. Jeg hadde glemt tennvæsken! Jeg var to timers gange med snekka hjemmefra. Blodsukkeret befant seg på et kritisk lavt nivå, og jeg vurderte kjapt alternativene. Løsningen var så nær og så enkel. Min trofaste SABB gikk jo uten å mukke på diesel, så da kunne det vel ikke være noe problem å få fyr på en liten grill med samme utmerkede fluidum?

Det luktet ganske kraftig til å begynne med. Men fyr ble det. God fyr. Jeg ventet sulten, men tålmodig på at flammene skulle roe seg og kullet skifte fra rødglødende til glødende hvitt.

Salt og pepper, og så en liten forrett i form av to slurker øl. Snart var både koteletter og pølser i ferd med å forvandles til et måltid helt etter denne herrens smak. Jeg liker maten godt stekt, så selv om sulten nå rev i tarmene mine som kamphaner, lot jeg alt surre og svi seg både lenge og vel. Endelig var det mat. Jeg skar av en stor bit på den ene koteletten. Der hvor fettranden var feitest og hvor den gode smaken sitter.

Hvis noen nå lurer på om diesel smaker som det lukter, så er svaret ja. Jeg har ikke spist en kotelett siden.