Det ble laget en liste over ulike gjøremål, og i kolonnen bak skulle vi skrive navnene våre ut ifra hva vi hadde evner eller lyst til å bidra med.

Trygve og jeg forsøkte som vanlig å snike oss unna, men Jeanette, klassens herskesyke diktator, huket tak i oss og gikk gjennom listen punkt for punkt. Da vi nektet å svare på hva vi kunne tenke oss å gjøre, sa hun bare: «OK. Dere har ansvar for kanapeene.» Trygve og jeg kikket vantro på hverandre. Skulle vi lage mat? Vi kunne jo knapt koke tevann. «Herregud,» sa Jeanette og flagret med øyenvippene, «det er ikke noe vanskeligere enn å smøre en brødskive.» Vi nikket taust, for vi hadde slett ikke tenkt å avsløre at vi begge sto opp til dekket frokostbord og ferdigsmurt matpakke hver dag.

Et par dager før festen fant vi ut at det kanskje var på tide å tenke på kanapé-produksjonen. Vi allierte oss med Trygves mor, som hjalp oss å skrive handleliste og forslag til ulike varianter vi kunne lage. Vi kuttet loff og ost og druer og skinke og fiskepudding og agurk, og la alt i hauger, klar for montering. Men det var noe vi hadde glemt: pinner for å få pålegget til å sitte fast oppå de små loffbitene. Jeg løp ned til nærbutikken og kjøpte et par esker med tannpirkere. Så var vi i gang.

Det var ganske morsomt. Humøret var på topp, og vi produserte like godt et par hundre stykker. Vi plasserte de små kunstverkene på serveringsfat, pakket dem inn i plast og satte dem i et kjølig rom nede i kjelleren. Ikke nok med at vi hadde gjennomført med stil, vi hadde også levert i tide. Det var fortsatt to dager til ballet!

Min far kjørte oss til festlokalet. Brettene med kanapeer var trygt plassert i bagasjerommet til stasjonsvogna, og i baksetet satt to stolte og stivpyntede kokkespirer. Ikke engang Jeanette klarte å skjule sin begeistring da vi bar inn brett på brett med flott designet fingermat. Som fikk bein å gå på. I alle fall en stund. Det virket som om ingen tok mer enn én, noe som visstnok er et dårlig tegn i restaurantbransjen. Jeanette kom stormende mot oss, rød som ei nykokt reke i topplokket. «Hva er det dere har gjort? Alle kanapeene smaker det samme. Nemlig fluor!» Trygve måpte, og jeg rynket panna mistroisk. Jeg puttet en kanapé i munnen og smakte. Hun hadde rett. De smakte fluor. Bare fluor.

Mens jeg småforbannet konstruerte en forsvarstale, skjønte jeg plutselig sammenhengen. Tannpirkerne! Jeg hadde kjøpt tannpirkere med mint- og fluorsmak! I to døgn hadde disse utsondret sin kraftige aroma til ost og skinke og fiskepudding og druer og loff, og under plasten forvandlet våre delikate smykker til peppermyntekanapeer.

Jeg ringte fatter’n på mobilen og ba ham snu. Trygve og jeg dro hjem til meg. Til øl og potetgull.