Den var egentlig helt strøken, men i siste øyeblikk besluttet han likevel å kjøre den gjennom vaskehallen bare én gang til. Resten av familien var klar for å komme seg av gårde, og mor syntes det var et særdeles dårlig valgt tidspunkt for nok en bilvask. Det ville gi oss barna den tiden vi trengte for å fordufte eller skitne oss til igjen. Far insisterte, og kjørte ned til bensinstasjonen.

Vel inne i vaskehallen fulgte han sin sedvanlige prosedyre. Dette hadde han gjort mange ganger før: av med antennen, litt fettfjerning under tanklokk og på felger, sjekk at alle vinduer er lukket, trykk på start. Far elsket å stå utenfor hallen og se børstene arbeide flittig med skum og varmtvann. Han kjørte alltid det lengste programmet, med understellvask og polering.

Etter at de enorme fønerne hadde tørket bilen, gjorde far seg klar for siste del av operasjonen: kjøre bilen forsiktig ut og polere over med en tørr, ren klut. Men idet han åpnet bildøra, fosset vannet ut over hallgolvet og dynket hans nypussede finsko og nypressede buksebein. Vantro smekket han igjen døra. Hvordan var dette mulig? Han hadde jo kjent godt etter at vindusheisene ikke var til å rikke? Men problemet var at begge vinduene hadde vært helt åpne. Ikke helt lukket.

Det ble en tung tur tilbake til oss som sto utålmodig og ventet på gårdsplassen. Enda verre var den timelange kjøreturen til familieselskapet – med setene dekket av plast, varmeapparatet på full guffe og alle vinduene på vidt gap. Stemningen ble ikke bedre da jeg forsøkte meg på en liten morsomhet om at bilen ikke var polert, men spolert.

I dag, nesten tjue år seinere, har far fortsatt vanskelig for å snakke om det som skjedde.